Når det kommer til modellverdenen, har mangfoldet kommet langt de siste årene. Fra å ha fargemodeller til en rekke størrelser eller ikke-binære modeller, det er virkelig fremgang. Det er imidlertid fortsatt en lang vei å gå når det gjelder å gjøre modellering til et like vilkår. I løpet av høstsesongen 2017 var 27,9 % av rullebanemodellene farger, ifølge The Fashion Spots mangfoldsrapport. Det var en forbedring på 2,5 % fra forrige sesong.
Og hvorfor er mangfold i modellering så viktig? Standarden satt av industrien kan ha en alvorlig effekt på unge jenter som jobber som modeller. Som grunnlegger av Model Alliance, Sara Ziff sier om en modellundersøkelse fra 2017, "Over 62 prosent [av modellene som ble spurt] rapporterte at de ble bedt om å gå ned i vekt eller endre form eller størrelse av byrået eller noen andre i bransjen." En endring i synet på kroppsbilde kan bidra til å gjøre bransjen bedre for modellene så vel som påvirkelige jenter som ser på bildene.
Svarte modeller og mangfold
En del av modelleringen som har blitt bedre er støpingen av fargemodeller. Når det kommer til svarte modeller er det flere på fremmarsj. Navn som Imaan Hammam, Linesy Montero og Adwoa Aboah har tatt søkelyset de siste sesongene. Imidlertid kan man merke seg at mange av disse modellene har lysere hudfarge. Selv om bruk av flere fargemodeller skal berømmes, gjenstår det faktum at svarte kvinner kommer i en rekke hudtoner.
Det kan også være et problem med tokenisme i bransjen. Som en anonym rollebesetning fortalte Glossy i 2017, starter det med antall tilgjengelige farger. "For eksempel har noen modellbyråer bare noen få etnisiteter på styret til å begynne med, og deres moteuke-showpakker kan ha enda mindre. De består vanligvis av to til tre afroamerikanske jenter, en asiatisk og 20 eller flere kaukasiske modeller.»
Chanel Iman fortalte også til The Times i 2013 om å håndtere lignende behandling. "Et par ganger ble jeg unnskyldt av designere som sa til meg," Vi har allerede funnet en svart jente. Vi trenger deg ikke mer.’ Jeg følte meg veldig motløs.»
Fremveksten av asiatiske modeller
Ettersom Kina har blitt en større aktør i den globale økonomien, så du først en økning i østasiatiske modeller. Fra 2008 til 2011 har modeller som f.eks Liu Wen, Ming Xi og Sui He skutt i været i bransjen. Jentene fikk store kampanjer så vel som forsidene til topp motemagasiner. Etter hvert som årene gikk, så det imidlertid ut til at presset for å se flere asiatiske ansikter innen mote tok en nedgang.
I mange asiatiske markeder er modellene som dekker magasiner eller vises i reklamekampanjer kaukasiske. I tillegg er blekeprodukter også populære i steder som Kina, India og Japan. Røttene til ønsket om lysere hud kan knyttes tilbake til selv eldgamle tider og et forankret klassesystem. Likevel er det noe problematisk med ideen om å bruke kjemikalier for å endre hudtonen i 2017.
Og sørasiatiske modeller med mørkere hudfarge eller større funksjoner er praktisk talt ikke-eksisterende i bransjen. Faktisk, da Vogue India avduket sitt 10-årsjubileumscover med hovedrollen Kendall Jenner , tok mange lesere sosiale medier for å uttrykke sin skuffelse. En kommentator på magasinets Instagram skrev: «Dette var en mulighet til å virkelig feire indisk arv og kultur. For å vise frem folket i India. Jeg håper du tar bedre beslutninger fremover, for å være en inspirasjon for folket i India.»
Curvy & Plus-Size modeller
For sin utgave fra juni 2011 lanserte Vogue Italia sin kurvede utgave med utelukkende modeller i plussstørrelser. Dekkjentene inkludert Tara Lynn, Candice Huffine og Robyn Lawley . Dette markerte begynnelsen på kurvede modeller som tok over i moteindustrien. Selv om fremgangen har vært sakte, så vi Ashley Graham lande 2016-forsiden av Sports Illustrated: Swimsuit Issue, og markerte den første modellen i plussstørrelse som pryder publikasjonen. Inkluderingen av kurvede modeller som Graham, Barbie Ferreira, Iskra Lawrence og andre bidrar til den nylige bevegelsen innen kroppspositivitet.
Imidlertid har pluss-size-modellering fortsatt et problem med mangfold. Svarte, latinske og asiatiske modeller mangler spesielt i mainstream-fortellingen. En annen sak å se på er kroppsmangfold. De fleste pluss-size-modeller har timeglassformer og er godt proporsjonert. Som med hudtone, kommer kropper i en rekke former også. Modeller med epleformer eller merkbare strekkmerker er ofte ikke signert eller fremhevet like fremtredende. I tillegg er det også spørsmålet om å merke kurvede modeller som sådan.
For eksempel, i 2010, Myla Dalbesio ble omtalt som modell i en Calvin Klein Underwear-kampanje. Ved en størrelse 10 US påpekte mange mennesker at hun faktisk ikke var stor. Tradisjonelt merker motemerker klær i store størrelser som størrelse 14 og oppover. Mens for modellering, dekker begrepet en størrelse 8 og oppover.
Med det forvirrende skillet, er det kanskje derfor curviere modeller liker Robyn Lawley oppfordre industrien til å droppe pluss-size-merket. "Personlig hater jeg begrepet "plus-size", sa Lawley i et 2014-intervju med Cosmopolitan Australia. "Det er latterlig og nedsettende - det setter kvinner ned og det setter et merke på dem."
Transkjønnede modeller
De siste årene har transkjønnede modeller som f.eks Hari Nef og Andreja Pejic har truffet søkelyset. De landet kampanjer for merker som Gucci, Makeup Forever og Kenneth Cole. Den brasilianske modellen Lea T. jobbet som ansiktet til Givenchy under Riccardo Tiscis periode hos merket. Det er imidlertid merkbart at transkjønnede fargemodeller stort sett mangler når det kommer til vanlige motemerker.
Vi har også sett transkjønnede modeller gå på Fashion Week. Marc Jacobs presenterte tre transkjønnede modeller på sin høst-vinter 2017-show under New York Fashion Week. Imidlertid som Columbia-professor Jack Halberstam sier om den nylige trenden i en New York Times-artikkel: «Det er flott at det er transkropper synlige i verden, men man bør være forsiktig med hva det betyr utover det og med å komme med påstander politisk. All synlighet fører ikke alle i en progressiv retning. Noen ganger er det bare synlighet.»
Håp for fremtiden
Når vi ser nærmere på modellbransjen og mangfoldet, må vi også berømme de i bransjen som får det til. Fra magasinredaktører til designere, det er mange bemerkelsesverdige navn som ønsker å øke mangfoldet. Casting direktør James Scully tok til Instagram i mars for å anklage det franske merket Lanvin for å ha bedt om ikke å «bli presentert for fargede kvinner». Scully avslørte også i en samtale med Business of Fashion i 2016 at en fotograf nektet å fotografere en modell fordi hun var svart.
Designere som f.eks Christian Siriano og Olivier Rousteing of Balmain kaster ofte modeller av farger i sine rullebaneshow eller kampanjer. Og magasiner som Teen Vogue omfavner også et mangfoldig utvalg av modeller og forsidestjerner. Vi kan også kreditere modeller som f.eks Jourdan Dunn som uttaler seg mot rasistiske erfaringer i bransjen. Dunn avslørte i 2013 at en hvit makeupartist ikke ønsket å røre ansiktet hennes på grunn av hudfargen hennes.
Vi kan også se på alternative byråer som Slay Models (som representerer transseksuelle modeller) og Anti-Agency (som signerer utradisjonelle modeller) for mer varierte alternativer. En ting er klart. For at mangfoldet i modellering skal bli bedre, må folk fortsette å si ifra og være villige til å ta sjanser.